Denne uken samles verdens nasjoner til det sekstende naturtoppmøtet (COP16) i Cali, Colombia. Dette viktige forumet for biologisk mangfold finner sted annethvert år, og i 2022 ble det vedtatt en banebrytende naturavtale under COP15, kjent som Kunming-Montreal-rammeverket. Avtalen anerkjenner at vi står i en naturkrise like mye som en klimakrise. Den er historisk viktig både fordi mange klimatiltak har rasert natur og bidratt til tap av naturmangfold, og fordi målene i naturavtalen er ambisiøse.
Koblingen mellom naturvern og urfolks rettsvern er åpenbar og direkte. Urfolks kulturelle overlevelse avhenger av naturmangfoldet der de bor. De praktiserer bærekraftige utviklingsmodeller som verner naturen, i motsetning til det vår utviklingsmodell gjør – nemlig utarmer den. Derfor er det ikke overraskende at urfolk mobiliserer til COP16. Urfolksorganisasjonen CRIC har allerede før verdens ledere strømmet til Cali, arrangert karavaner for å spre sin kunnskap om hvordan vi kan ta vare på Moder Jord. Bare i Colombia bor det 115 urfolksgrupper som til sammen utgjør nær 2 millioner mennesker. For urfolk er naturavtalen halmstrået som gir dem håp i en verden hvor områdene de verner blir mindre og mindre for hver dag.
Naturavtalens fiender
Men avtalen har flere mektige fiender. Kokainproduksjonen er en åpenbar en. Den fører til omfattende avskoging og økt vold. Småbønder og urfolk som kjemper for å beskytte sine lokalsamfunn rammes ofte av denne volden, og dessverre har ikke Colombias president evnet å beskytte dem. Ifølge Global Witness ligger landet på toppen av statistikken over flest miljøforkjempere drept i 2023.
En like stor fiende er utvinningsindustrien. Denne industrien er, på tross av intens kritikk fra lokalsamfunn som opplever brudd på menneskerettighetene og ødeleggelse av landområdene sine, fortsatt lovlig. Selskapene innen gruvedrift, vannkraft og monokulturer har gjerne nødvendige sertifiseringer på plass som bekrefter at de følger OECDs krav til aktsomhetsvurderinger og bidrar til klima- og miljøvern. Likevel står dette bildet i sterk kontrast til det lokalsamfunnene forteller om hvordan de bryter menneskerettigheter og utgjør en alvorlig trussel mot naturmangfold.
Et konkret eksempel er Smurfit Kappa, eid av Smurfit Westrock, som har store investeringer fra det norske oljefondet. Selskapet, som opererer blant annet litt sør for Cali, er en verdensgigant innen celluloseindustrien og dyrker enorme områder med eukalyptus og en variant av furu. Dette utgjør en alvorlig trussel mot både naturmangfoldet og livsgrunnlaget til småbønder og urfolk.
I høst besøkte en delegasjon fra områder der Smurfit Kappa opererer Latin-Amerika-gruppene i Norge og Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), med et klart budskap: Smurfit Kappa beslaglegger kritiske vannkilder, tørker ut jorda, og bruker glyfosat – et farlig sprøytemiddel som ødelegger miljøet. Når noen prøver å begrense dem, kommer truslene. Flere har mistet livet i konfrontasjoner med aktører knyttet til selskapet. Samtidig er selskaper som Smurfit Kappa i Colombia en akilleshæl for at landets fredsavtale fra 2016 kan gjennomføres. I avtalen er en jordreform som skal komme småbønder og urfolk til gode sentral. Men jordreformen avhenger av at selskaper som Smurfit Kappa frivillig selger jorda tilbake til staten, noe som ofte viser seg vanskelig å få til.
Urfolk står alene
Naturavtalen er et resultat av hardt arbeid, blant annet gjennom Det internasjonale urfolksforumet om naturmangfold (IIFB). Til tross for den omfattende mobiliseringen i forkant av COP16 og de betydelige internasjonale ressursene som brukes på dette globale møtet, står urfolk fortsatt ganske alene om å være villige til å leve på en måte som verner og ikke raserer vår felles klode.